Bali uke 2 - 2/2

Vi blir plukket opp grytidlig for dag to med Yogi, 05:30 tjohei in the morning. Heldigvis starter frokostserveringen tidlig, så vi får med oss mat i fart før guiden står på døra. Målsetningen var å komme seg til Tegalalang risterrasser i Ubud før soloppgang og eventuelle turister som er tidlig på an. Ifølge Yogi skal risterrassene i Ubud være et mye flottere skue enn de allerede innhøstede rismarkene i Jatiluwih. Han har helt rett.

Området er mye mindre, men du verden så mye penere! Nederst i bildet ovenfor vises restene etter risen som nettopp er høstet. Øverst i bildet ligger risterrassene som står for tur. Vi når akkurat soloppgangen, og unngår menneskemassene, så dette er definitivt en høydare! Det viser seg at risterrassene her er, til tross for den mindre størrelsen, et av de mest berømte turistobjektene på øya. Beliggende på vei til byen Ubud, som er målet vårt for dagen, syns jeg området her er å foretrekke fremfor risterrassene i Jatiluwih, selv om disse markene ikke er fredet. Eller, kanskje nettopp derfor. Temperaturen er deilig, 600 moh. En veldig god start på sightseeingtur dag 2.

Ei av de lokale bertene? Det er selvfølgelig en kafé med utsikt over rismarkene her - alt for at turistene skal følge seg ivaretatt - men den er ikke åpen ennå. Vi er for tidlige, heldigvis. Disse mopedene kryr det av på øya, så dette er nok en svært så fotografert dame vil jeg tro :-)  Står på terrassen til restauranten.

Et siste bilde av rismarker og guide før turen går videre mot Ubud. Vi vet igrunnen ikke hva vi har i vente, for vi har bedt Yogi ta oss med til de mindre besøkte turiststedene istedenfor de største og mest populære. Et godt valg, for vi havner her:

På kaffe- og tesmaking like sør for Ubud. Fantastisk bra! Vi får testet fem forskjellige kaffi- og tetyper. Alt har de produsert selv, og enkelte av teene er utsøkte i smaken. Vi kjøper med oss både sitrongresste og ingefærte. Sistnevnte til meg. På vei ned til smaksterrassen får vi en guidet tur gjennom området deres hvor de forteller om vekstene de dyrker og hvordan både te og kaffe blir behandlet før de havnet i koppene. Ti veldig gode opplevelser, men toppen av kransekaka er...

...når jeg tester verdens dyreste kaffe - coffee luwak - en kaffe basert på at kaffebønnene først har gått gjennom fordøyelsessystemet til en luwak katt (civit), kommet ut i andre enden som kattemøkk, vasket og vasket igjen, tørket i 2 uker for så å bli malt til kaffepulver... Hvordan den smaker? Dritt! Haha, neida. Den smaker faktisk ganske så greit, som mild kaffe uten brent ettersmak egentlig. Og prisen? Kr. 2.500,-/kg. Jotakk, versågod, neitakk. 

Når til og med Ian tester coffee luwak kan den ikke ha vært så verst, selv om teen nok for begge faktisk er å foretrekke. Vi handler med oss te, men kaffien får stå. Da luwak-varianten var på sitt dyreste i 2008 betalte amerikanerne ca kr. 8.000,-/kg. Verd det? Niks! Men vil man prøve det siste nye så betaler man...

Flott sted for kaffe- og tesmaking da! Dagen er temmelig varm så vi velger å sitte i skyggen, men ser for oss at den nederste terrassen der må være herlig utover på kveldstid (om man ikke blir oppspist av flygende kjøttetere..?)

Neste stopp på programmet er byen Ubud, men der er det så aldeles hektisk varmt at vi ikke orker å vandre rundt i bysentrum for å kikke. Ubud er imidlertid vel verd et nytt besøk, og skal vi tilbake til Bali - noe som allerede er notert bak øret - så skal vi faktisk bo i denne byen oppe i fjellet. Her er det mange yoga- og massasjestudioer/-hoteller som er verd å sjekke ut. Ian kan fotografere, og jeg kan ta yoga. God arbeidsfordeling. Jeg testet nemlig ut massasje i nabobygget til hotellet vårt første dagen og det var ikke så verst. Valgte meg dessverre ikke den heftigste massasjevarianten viste det seg, men nå har jeg lært. En uke på retreat hadde passet meg uuuutmerket. En annen gang :-)  

Istedenfor drar vi til Yogi sin favorittrestaurant i Ubud som har roast suckling pig på menyen, steikt babygris. Jeg er noe skeptisk i utgangspunktet, men smaken den er god den. Ihvertfall sausen. Mye fett og ris, men det skal visst være toppers restaurant. Sausen og risen er god, det skal de ha. Men balinesisk mat har ennå ikke truffet min gane. Vi har i all hovedsak spist på tysk, sveitsisk og italiensk restaurant om kveldene. Noen dager er middagsbuffet inkludert i hotellprisen, og vi har spist et par ganger, men igjen. Ikke helt min greie, selv om ikke noe har vært direkte dårlig. Bare langt fra kvaliteten på restaurantmat som vi er vant med.

På vei tilbake fra Ubud besøker vi Mandala Suci Wenara Wana, eller det som er bedre kjent som Ubud Monkey Forest. Dette er helligdommen og det naturlig habitatet til den balinesiske langhala-apekatten. Det bor ca 1050 aper i parken og dem finner man løpende, klatrende, kranglende eller svømmende blant turistene. Her er ingen bur, bare masse trær og dammer med vann hvor de kan avkjøle seg. En interessant opplevelse. Hold på alle løse deler, også mobiler og briller, og det går bra. Vi ser noen ble frastjålet en mobil og en vannflaske av apene, så de er temmelig langfingrete. Hannapekattene er ikke akkurat vennlige med hverandre, så kamper om territorium pågår kontinuerlig. Spennende både for barn og voksne. Og så er det skygge her, ikke feil :-) Etter Monkey Forest tar vi en bil-sightseeing tilbake til hotellet. En flott dag med en flott og kunnskapsrik guide. Skal du til Bali og trenger guide? Spør etter Yogi!

Måtte legge inn et bilde fra hotellresepsjonen. Denne typen kunst fant vi over hele hotellet. Definitivt et hotell for en yngre målgruppe enn oss. Ihvertfall en generasjon :-) Men, det var fargerikt. De skal de ihvertfall he. Og med kule stoler, bord og benker så ble det en ungdommelig atmosfære. Resepsjonister og vaskepersonell (sistnevnte kun menn!) var knapt tørre bak ørene, men hotellet var godt organisert og fungerte veldig bra. Eneste som kanskje ikke helt var min stil var musikken, veldig ukjent alt jeg hørte. De hadde imidlertid en svært kompetent vokalist (kvinne) og gitarist (mann) som underholdt fra scenen i nattklubben den kvelden det var open barbeque for gjestene.

Og så var jeg imponert over at det faktisk var riktig så grønt rundt hotellet, selv om det lå midt i Legian - det nest største turistområdet. Masse biler og ikke minst mopeder i gatene på dagtid, men dette hotellet lå i en stor, grønn lunge. Og vi hadde hotellrom "rette" veien. Det ble en svært flott og ikke minst for Ian avslappende uke på Bali.

Fikk oss imidlertid en stor nedtur da vi landet på flyplassen i Perth. Treskulpturen vår som vi kjøpte da vi var på sightseeing med Yogi ble stoppen i tollen. Den hadde et minimalt bore hole (markspist hull) under den ene foten. Det kunne være borebiller i treverket, så det måtte bli igjen for desinfisering. 6 uker takk, og 100 CAD eller at flyplasspersonellet destruerte den. Ok. Vi la den fra oss for desinfisering, og får hente den neste gang vi er i Perth... evt la Steve/Tim plukke den opp fra flyplassen og beholde den til de(?) kommer til Europa. Vi får se. Det blir dyrt å sende dingsen, men jeg SKAL ha den hjem som et minne fra Bali. Den er kul!

Bali uke 2 - 1/2

Vi bestiller taxi fra hotellet til flyplassen tidlig lørdag morgen. 8 dager på Bali med sandstrand og vann høres deilig ut etter en varm uke midt i en storby. En ukrainsk kvinnelig taxisjåfør kjører oss ut og kommer med et godt tips - unngå Bali-belly... Med andre ord, spis mat på velrenommerte restauranter ellers kan man veldig enkelt pådra seg kraftig diaré. Neitakk, det vil vi definitivt ikke ha... "Dyrere" restauranter it is!

Kan ikke annet enn å flire litt av juledekorasjonene i Australia. Her er det plastikkpalmer som får gjennomgå, med gull- og lysdekor. De feirer jul som oss, og "bildet av jul" rent teoretisk er julenissen, slede, snø og reinsdyr. Men hva gjør man ikke når gradestokken nærmer seg 40 og det likevel er jul? :-)

Turen til Bali går strålende i sol og fint vær. Kun 3,5 timer fra Perth til Bali, så det er ikke rart øya vrimler av australske turister. Bali er for dem som Mallorca for nordmenn. Gjennomsnittlig en del "kaldere" enn Perth i sommerperioden, noe som er bra. Der kan det lett bli over 40 grader. Tørr luft til forskjell fra Houston, men likevel i overkant for forfrosne vestlendinger.. Taxituren fra flyplassen på Bali til hotellet går greit, 30 minutters tur, men jeg forstår hvorfor det IKKE anbefales å leie bil selv her. Trafikken er heftig i byområdene selv om det er lavsesong, og bileierne her kjører "som idioter". Det får bli taxi og privatsjåfør om vi skal noe spesielt ja...

Hotellet vi har bestilt på Bali heter Sol House og ligger i området Legian like ved Kuta og Kuta Beach. Dette er turistområde 1A, men siden vi virkelig er i lavsesong her så er det faktisk svært få mennesker sammenliknet med hva det tydeligvis kan være. Hotellet er ikke engang halvfullt, så dette bassenget på taket, med nydelig bar og godt med bris blir favorittstedet på kveldstid.

Bassenget på bakkenivå er suverent for familier med unger, og det ligger temmelig skjermet fra både veien og voksenområdet på taket. Perfekt! Da får vi lese, sole oss og slappe av i fred og ro. Når det er sagt så bruker vi mesteparten av tiden ute av hotellet. Kuta Beach ligger en 6-7 minutters spasertur fra hotellet. Her går vi. Kilometervis hver dag.

Målsetningen er å gå ca 10.000 skritt pr dag på stranden her, og det klarer vi faktisk nesten hver eneste dag. Det er varmt, ja. Men med å vasse i vannkanten så går det akkurat. Det er en del som surfer her, men bølgene er ikke så veldig store. I enden av stranda, ca en halvtimes gange, ligger et shoppingsenter med aircon. Ganske deilig må å ha for turen. Ikke feil med noe kaldt å drikke før vi starter på returen.

Dette er bildet på en perfekt strekk-ut-på-stranda-dag. Sol og varme, en iskald øl og en god bok på Kindle'n. Endelig har vi "skikkelig" ferie begge to! Vi holder imidlertid bare ut et par dager, til sammen max 2-3 timer på solseng. Bali har så mye mer å by på en strand og bading. Derfor bestiller vi oss en guidet tur til UNESCO-stedene på øya. Vi ender opp med Yogi the bear with no hair (som han kaller seg selv) og han er en virkelig belest og oppegående balineser som kjenner sin kultur og hindu-religion.

Og i guiden vår fant Ian en fotovenn, så det gikk like mye i kamera, innstillinger, sw-bearbeiding og tips og triks som guiding :-)

Turen går først til det kongelige Taman Ayun tempelet som ligger i landsbyen Mengwi. Tempelet er stengt for turister, men vi kommer likevel tett inn på tempelområdet. Det er kun adskilt fra oss med en slags vollgrav med fisk. Tempelet ble renovert i 1750 (med en nyere oppgradering i 1937), så det er temmelig nylig fikset opp ;-) Taman Ayun ble bygget i 1634 så det har en lang historie bak seg. Det er derfor tempelet havnet på The World Heritage list i 2002. Selv om vi ikke kommer inn blant tempelbygningene er det likevel imponerende. Som avslutning på sightseeingen her ser vi en filmsnutt på 15 minutter som viser litt av historien til tempelet og hva det har vært brukt til de senere årene (etter 1937).

Underveis til neste stoppested havner vi på et fruktmarked og handler jack fruit, det jeg kaller stjernefrukt og frukten nederst til venstre i bildet som jeg ikke husker navnet på i farten. Vi stod over durian-frukten, som jeg ikke fikser lukten av. Den stinker dritt, pardon my french... men smaker visstnok godt. Jeg slapp unna denne gang også. Frukten vi spiste var nydelig god, nettopp plukket fra trærne og vasket. Mangoen var to die for. Sånn smaker mango aldri i Norge, dessverre.

Turen gikk videre til Ulun Danu Batan, et tempelkompleks som ligger ved bredden av innsjøen Bratan oppe i fjellene. Her i høyden var været kaldere og tåken hang tjukk. Eller, lavt skydekke, alt hvordan man ser det. Til forskjell fra Taman Ayun tempelet så var det her et utall av turister. Gudene vet hvor bussene kom fra. Dette er et av bildene der det nesten var turistfritt. Tempelet ble bygget til ære for gudinnen Dewi Danu som bor i innsjøen, en innsjø som ble skapet av et vulkanutbrudd for ca. 30.000 år siden. Tempelet ble bygget i 1633 og brukes i vannseremonier pga viktigheten av innsjøen Bratan, som er en av hovedkildene til vanningen på Bali.

Før lunch stod risterrassene i Jatiluwih på programmet. Jeg hadde aldri sett risterrasser "i levende live" så jeg var temmelig spent på opplevelsen. Dette er typen som ønsket oss velkommen til Warung Carik Jatiluwih :-)

Risterrassene var et spesielt skue, men litt synd at de nettopp var blitt høstet. Jeg tenker det ville vært mer interessant å se dem før risen ble tatt inn, men likevel. Imponerende, og ikke minst interessant. Jatiluwih er de største risterrassene på Bali og består av over 600 hektar rismarker som følger den bølgende topografien i Batukaru-fjellkjeden 850 moh. Det imponerende vanningssystemet er utviklet av balinesiske gårdsarbeidere og ble UNESCO verneverdig i 2012.

Etter en (helle kort pga varmen) runde for å kikke på rismarkene så ble det lunch på restauranten som også ligger her. Guiden vår anbefalte buffeten, og den var sikkert god sett med balinesiske øyne. Jeg var langt fra overbegeistret for maten, og etterhvert konkluderte vi med at Bali nok aldri kommer til å havne på en liste over kulinariske godbiter man bør teste før man dør...

Siste post på programmet var UNESCO site Tanah Lot, en fjellformasjon langs kysten sør for Legian hvor vi bor. Tanah Lot er hjemmet til det gamle hinduistiske pilegrimstempelet Pura Tanah Lot, som viste seg å være et svært så populært turist- og kulturikon for selfies... Her var det flest turister på hele rundturen vår, og "alle" så ut for å komme nær solnedgang for å det beste tidspunktet for fotografering. Tanah Lot var fullt utstyrt med det meste av turiststæsj - matboder, slanger man kunne bli fotografert sammen med, vifte-/hatt- og souvernirselgere på rekke og rad. Det VAR et fint sted, da. Men temmelig overfylt med turister.

Vi hadde likevel en så flott dag sammen med Yogi at vi booket ham som guide til en mer personlig tilpasset tur senere i uka. Yogi kunne sin religion og underholdt oss underveis med en blanding historiske anekdoter, en solid dæsj hinduisme og personlige erfaringer/opplevelser. En svært så kunnskapsrik mann som det var enkelt å reise rundt sammen med.

.

Perth uke 1

Lang tur til Perth foran oss, men denne gang har vi korte layover og en fin flyrute. Starter hjemme lørdag morgen med 7:00 ferja fra Forsand. Jeg er foreløpig uten visum til Australia, Ian er med. Min søknad skled av en eller annen årsak ikke gjennom som tidligere, men jeg reiser med godt mot. Det ordner seg sikkert... Helt til jeg kommer til innsjekk på Sola, og boksen ikke godtar manglende visum. "Du er ikke visuminnehaver til Australia og får derfor ikke innreisetillatelse"... Haha, javel? Ehh... Tar turen bort i skranken, og etter et kvarters dill så sklir jeg gjennom. Visumgodkjent fra down under likevel. Hvorfor? Si det. Jeg spør ikke, godkjent er godkjent. Godt jeg er reisevant. Tilgivelse og tillatelse. Denne gang tillatelse. Fint det.

Turen til København 1 time går fint. Kun 1,5 time til Bangkok-flyet gir oss akkurat tid til en liten matbit før vi flyr igjen. Maten på SAS var papp. Heldigvis flyr vi Thai Airways resten av rundturen. Litt mer stil der, ja. 10,5 timer til Bangkok er langt, men jeg fikk sett 5 (!) filmer og holdt meg våken. Såvidt. Kun 1 time layover i Bangkok gjorde at vi gikk fra ene flyet rett inn på det andre, og der gikk lyset. 6 av 6,5 timer med søvn gjorde godt, selv i et flysete. Buss fra flyplassen til Hotel Intercontinental på Hay Street ble buss + 2 km spasertur, siden bussguiden tok en spansk en. Men ok, alt går. Med 25 + 27 kg bagasje trillet vi i mål i 24 behagelige og overskyete grader. Hver vår hamburger senere fra tvers over gata besvimte vi i seng på hotellet. Det må soves skikkelig, men - vi er endelig i Perth.

Vi våkner opp til dette synet, The Adnate Hotel like nedi gata. Her er det størrelse på street art'en! Litt morsomt, for det hotellet skal vi bo på om to uker. Det er også dette hotellet som har inspirert meg til turens artikkel, som skal vinkles mot Perth sin street art kultur. Ikke visste jeg at a) vi skulle bo på Adnate før jeg så bestillingen - kult! og b) at hotellet har en complimentary street art tur det er mulig å melde seg på. Kunst i høysetet på turen min denne gang, ikke verst.

Ian starter hos kunde (Chevron) idag 8:30, så vi får en lang og god frokost. Våkner 05:00, så vi har god tid. Fulle i jetlag og noe svingstang i hodet. Alltid verst for meg å fly vestover, men jeg har funnet en slags løsning. Får komme meg ut å gå litt i 10-tiden og klarne hodet, men først - mer kaffi! Planen er å avdekke ny street art i forhold til mengden jeg allerede har opparbeidet meg fra Perth på tidligere turer. De er temmelig stolte av både mengde og kvalitet her i byen. Min jobb blir derfor å finne de kuleste, for å planlegge artikkelen min. Kjekt med en målsetning for fotograferingen igjen!

Ny kundedag på Ian og jeg finner frem godskoene. Planen er Kings Park og den botaniske hagen. Femte turen til Perth, og femte gang jeg skal finne meg plass på den store plenen med utsikt over bukta og Perth by. Pakker bok, briller og drikke i sekken og ut på tur.

I bakken oppover mot parken blomstrer alle jakarandatrærne fremdeles. Noe mer på hell enn jeg er vant med å se dem, men de er fantastisk lilla ennå. Og lukter aldeles nydelig. Treffer på byens spreke her, dette er nemlig den bratteste og beste treningskneika i området. Spurter opp, jogger ned. Gudene vet hvor mange ganger i løpet av lunchen, det er ikke få. Jeg går :-)

Og treet er på plass enda. Ikke brukket og ikke dødt. Jeg får det egentlig ikke skikkelig frem på bildet, men røttene er mange titalls meter lange, og kronen går helt ned til bakken. Det er rett og slett gedigent.

Utsikten her ovenfra er uslåelig. Jeg sitter vanligvis under palmetrærne og leser. Så også idag. Var bare en svipp oppom kafeteriaen og tok meg en bolle til lunch. Et par tre timer her i parken er ikke feil. Noe varmt idag, 36 grader, så lesingen ble foretatt i skyggen. Perth er en fredelig storby sett fra dette perspektivet.

Småstressa Ian tilbake fra kunde idag, så det ble jobb til kvelds også. Men først etter å ha testet ut en ny restaurant, indisk i Hay street. 9Marys svarte perfekt til forventningene. De hadde peshwari naan, så kvelden ble reddet.

Litt trøtt kne etter flere dager gående 10.000+ skritt på asfalt, så idag skal det leses, skrives, strikkes (må bli ferdig med genseren til jeg reiser hjem, planen er å ha den på, hehe) og trenes innomhus. Vi har ikke bodd på Intercontinental tidligere, så det er dags å sjekke ut treningssenteret på hotellet.

Definitivt akseptabelt, med ellipsemaskin som var det viktigste for meg. Halvtime her var flott, pluss vekter og avslutning med yoga på rommet. Jepp, dette får bli opplegget de neste to dagene også. AC'en virker heldigvis, det er 34 grader ute idag. Ikke forstår jeg dem som orker å løpe i sola. Inne it is!

Måtte bare snappe et bilde fra juledekorasjonene i gatene her. De er spesielt absurde på kveldstid. Belyste palmetrær, gull og glitter. Og mennesker i skjørt, shorts og korte topper. Ikke heeeelt hva jeg er vant med :-)

Påskegult juletre i hotellresepsjonen er også en aquired taste. Merkelig, men kanskje det er så at jula varer helt til påske her også. Hvem vet!

Og igjen... så møtte vi kjentfolk i gata her midt i Perth sentrum. Forrige gang var det et vennepar fra Stavanger, denne gang en skolevenninne av meg fra ungdomsskolen. Som jeg ikke har sett siden... ungdomsskolen. Det ble en svært trivelig kveld på thai-restaurant med Matthias, May Grete og Janne fra Revheim. Restauranten ser noe kjip og kjedelig ut, men du all verden for en mat!!! Her skal vi tilbake igjen. Fifteen Soi Shafto Thai Bistro notert!

Første uka i Perth ble fin. Kjekk by som alltid, litt vel varmt, men man kan ikke klage. Jobbpauseuke coming up, og da går turen endelig til Bali. Har prøvd å komme oss hit flere ganger når vi har vært i Perth, og i år klaffer det. Lørdag morgen avgårde Kåre ;-)


.

Perth, Bali, Bangkok

Perth

Da var det endelig tid for reiseaktiviteter igjen. Det har heller vært en reisefri, men også ganske deilig vår, sommer og høst hjemme på Forsand. Langtur er i planleggingen. Perth, Bali, Perth, Bangkok på menyen, så det kan bli en travel måned like oppunder jul. Får satse på tre ting:

• at julegavene krystalliserer seg etterhvert, og er lette...
• at været blir bra og sola skinner
• at inspirasjon og stayerevne gir meg et par gode artikler for salg når jeg er tilbake

Det pakkes alt fra businessmiddagklær, sykkelbukse og treningstøy, via badetøy, strikketøy(!), bøker, magasiner, fotoutstyr til et assortert utvalg skotøy. Denne turen kom som jula på kjerringa, men jeg lener meg mot grundig pakkeerfaring og satser på at det går bra.

See you in ... Perth, om bare noen få dager.

Bali

Bangkok

.

Sør-Irland: Schull - Tralee, via Kenmare, Killarney og Inch Beach

Vi våkner i Schull til lettere gråvær og regn. Helt ok. Vi har vært heldige så langt, og det er tross alt Irland og september. Vi klager ikke. Bobilen er tørr og vi sover som steiner. Ingen våte telt og soveposer å pakke, det er jo direkte deilig. 

 

 
Det er ikke bare skydekket som henger lavt idag. Til og med regnbuen er helt nedpå. En veldig spesielt syn, som nesten gjør at vi havner i vår eneste potensielle ulykke på turen. Like oppi svingene her kommer nemlig en eldre lastebil kjørende på midtstripa i effektivt nedoverbakke-tempo. Det er ikke hans feil at det går godt! Plutselig lærte vi én ting: Skal vi eie en bobil selv noen gang så skal den være av den SMALE sorten! Ikke mye å gå på der, men det gikk heldigvis godt.

Om det er smalt her så er det utrolig grønt og vakkert. Vi møtte ingen biler på dette veistrekket, heldigvis. Vi svipper nedom kysten før vi kjører kystveien videre til Kenmare.

Det er handelsdag i Kenmare, og siden vi ikke skal noe spesielt her kjører vi bare gjennom. Ikke en parkering nær sentrum så langt øyet kan se. Smale, men koselige gater. Sikkert svært pent når været viser seg fra en litt lettere side.

Vi snegler oss avgårde på smale veier mot Killarney. Her må jeg (igjen) stoppe for å ta bilde av en av de vakre, gamle kirkene langs veien. Hvor mange kirker det totalt er i Irland må gudene vite. De er over alt, og helt annerledes enn våre gamle, erverdige stavkirker hjemme i Norge.

Uansett hvor fristende det er å vente i Killarney til pubene åpner på kvelden, så tar vi turen videre. Jeg har lyst å sove ved sjøen i natt, og Ian vet om en campsite lenger ute. 

 

Været er "litt spenstig", men til tross for det så vil jeg ikke videre. Her står vi på parkeringsplassen til restauranten The Seafront Inn på Inch beach, og jeg vil ikke videre. Etter å ha funnet ut at sanden er for myk til bobilen - ja vi behøvde dyttehjelp for å komme løs :-) - så overnatter vi like greit her på parkeringsplassen. Den har et toalett og vask, og resten har vi i bilen. Hvorfor ikke? Det blir en vindfull natt, men hei - bobilen er tett og varm. Dette livet er slettes ikke verst, og utsikten er definitivt til å leve med.

Vi har dratt videre til Tralee, og her sniker vi oss tidlig inn på bobilparkeringen. Bok-snapping for Snaplioteket står på planen, min eneste dag mens jeg er på ferie, og jeg har lovet å bidra. Bare gøy det! Jeg har lest og besøkt flere bokhandlere på veien, filmet og tatt bilder, så forhåpentligvis blir det en trivelig bokdag fra Irland.

Her er Hemingway og jeg, live fra bobilen :-)  Jada, noe trangt rundt bordet når jeg sitter i "soffen", men det går fint. Godt man ikke har enda større kropp. Bobilen kunne ikke vært mye mindre, for å si det sånn... Dette er en flott campingplass et kvarters tid å gå inn til Tralee. Spaserturen går gjennom Tralee Town Park and Rose Garden, og i andre enden finner vi jammen - en bokhandel og en bruktbokhandel til. Det ser ikke ut som jeg skal gå tom for bøker på turen.

Vi havner her til middag ikveld. Pubmaten er upåklagelig, og det beste av alt - her kommer det etterhvert et 7-manns band og spiller! Starter med noen få, og så kommer det flere til utover kvelden. For et hyggelig sted!!

 

Ja, Carlsbergen er like god her

Vi dingler tilbake mot bobilen en smule senere enn planlagt, men da får Cliffs of Moher vente littegranne imorgen. Det ble en svært trivelig kveld.

.

Dublin - Schull, via Cork og Baltimore

Etter en ny natt i Belfast hos Edgar og Sharon er det dags å komme seg sørover. Vi har vært i Nord-Irland på bobiltur tidligere, denne gang tar vi utgangspunkt i Dublin for å kjøre sørover. Enkleste måten å komme seg fra Belfast og ned er med toget, så vi leverer leiebilen tilbake og Edgar kjører oss til toget. Det blir en flott og avslappende tur som går fra Belfast City Centre til Conolly i Dublin på 2t8min. Perfekt!

Hotellet som vi sjekker inn på har jeg allerede glemt navnet på. Garantert ikke noe å huske, for det var pittelite og smalt. Og høyt. Og dette var eneste heisen. En bag om gangen, dett var dett. Rommet måtte man ut av for å skifte mening i, men hei - vi skulle jo bare sove. 

An Túr Solais, eller Spire of Dublin, strekker seg med sine 120 meter mot sola. Et temmelig synlig monument i bybildet. Spesielt om man står rett under og ser oppover. Det stod ferdigstilt i 2003, så det er forholdsvis nytt historisk sett.

Morgenen etter tar vi taxi til bobilutleien Bunkcampers for å plukke opp Weinsberg-van'en vår. Vi leier en liten bybobil, for veiene er ikke direkte breie her i landet. Vi velger av erfaring... med friskt i minne den mye breiere bobilen vi kjørte da ungene var med oss for en god del år siden. Soveplass for 2, med kjøkken, do og dusj. Mer trenger vi ikke.

Vårt første mål på turen blir Powerscourt House and Gardens like utenfor Enniskerry langs R117. Slottet, som ble påbegynt i 1731 er kjent for sin flotte hage. Her var det aldeles nydelig, og vi var svært så heldige med været. Jeg må på jakt etter bildene mine fra hagene her. Finner dem ikke i farten. Turen ned hit tok bare drøye timen. Et fint strekk å få testet ut bobilen som ser ut for å fungere flott.

Målet vårt for kvelden er Cork. Først finne bobilparkering, deretter sjekke ut en kirke i byen for så å finne oss en pub med live musikk. Vi fikser alle tre.

Ca 3,5 timer senere parkerer vi mer eller mindre utenfor den flotte kirken Saint Finbarre's Church i Cork. Dessverre er den stengt så vi får ikke kommet inn. Denne gikk Ian forbi hver dag han skulle på skolen. Fine minner fra før i verden. Men nå er vi sultne, og jeg vil spise på pub - ikke på restaurant. Vi rusler oppover langs gågata og havner utendørs på The Frisky Whiskey Bar. 

Etter et herlig pubmåltid havner vi i andre etasje på puben. Der er det irsk folkemusikk som svinger, og jammen kommer ikke ei av servitrisene opp på scenen og danser irsk folkedans også. Snakker meg om å havne på rette plassen. En times irsk folkemusikk og et par øl senere går vi ned trappa for å gå hjem. Men hva hører jeg? SYKT BRA SPILT OG SUNGET PINK FLOYD MUSIKK. WHOA!! Her blir det ingen gåing hjem, nei. Vi hører ferdig seansen og tusler oss tilbake til bobilen svært så fornøyde med vår første kveld i sør.

 

Vi klarer å passere skiltet og snirkler oss videre sørover på smale veier dagen etter. Natten i bobilen foregikk uten viderverdigheter, senga var god og campingplassen vi fant var fin. Målet idag er Ians gamle lekegrind som barn, hvor de dro hver sommer på ferie. Baltimore, heeelt i sør nede ved kysten.

Vi parkerer nede ved havna og tar oss en lang spasertur over lyngmarkene og på nettverket av stier som går på kryss og tvers. For et nydelig sted! Tenker det må ha vært fantastisk her som barn også.

Og hvem skulle trodd? Pittelille Baltimore i Sør-Irland har en nydøpt Michelin-restaurant med ikke mindre enn to stjerner! Utrolig synd at MEWS har stengt hver mandag. Og idag er det - selvfølgelig - mandag. Ahh.. Lurte inn vinduet og det så superkoselig ut! Vel, vi får komme tilbake ved en senere anledning. Mulig at dette bobillivet kan bli et permanent valg for turer her borte? Det er ihvertfall veldig koselig.

Og heeer er Ian utenfor sommerstedet fra forgangne tider, nå en ren restaurant. Ikke åpen for dagen den heller, men her kunne vi ihvertfall lure inn dørene :-)

Jepp, denne er definitivt også notert. To spisesteder i en liten fiskelandsby ved kysten er bare nødt for å snike seg inn på "hit skal vi tilbake"-lista.

Ikke rart at Ian Ashton Barron føler seg hjemme i dette kystmiljøet :-)

Fargerikt og frodig er det også her helt nede ved havna. Veiene inni den lille byen er imidlertid så smale at vi ikke drister oss til å ta bobilen gjennom hele tettstedet. Det er pittelite nok til å utforske veldig enkelt til fots.

Her står hjemmet vårt disse dagene. En fint plassert Weinsberg CaraBus. Veldig praktisk bil å kjøre på disse veiene! En flott og innholdsrik dag som endte opp i Schull, hvor vi også overnattet. Men først... Tadaaa...

Skikkelig mat på skikkelig brun pub! I love it! Og beste av alt? Det var en aldeles sjarmerende bokhandel i byen, og den var ÅPEN, hehe...

.