13. januar 2019

Whistler uke 1

Etter en fredelig og god jule- og nyttårsfeiring var det dags for emigrantene å emigrere igjen. Avreise 7.januar, hjemme igjen 12.april. Dette er det lengst planlagte oppholdet vårt så langt, så får vi se da om jobben er med oss. Det skal uansett bli godt å skifte stue med dette kneet mitt.



Hadde en herlig natt på Scandic Airport hotell på Sola etter kino og middag med Elin og Mikal på søndagen. Som vanlig er vi noe tidlige til avgangshallen. Jeg hater stress i flyplasskontrollen, og nå piper kneet mitt konstant, så jeg blir jo stoppet hver gang...



Været kunne ikke vært bedre. Vi reiste nemlig fra dette - tett tett med grå skyer over Sola.



Og landet på Schipol i regn og mere regn og 5 herrlige grader...



Ferden over Atlanterhavet var imidlertid svært lovende ....!



Og over Vancouver? Strålende blå himmel og kritthvite fjell med masse snø. Perfekt!


Første uka i huset er alltid litt styr. Alle personlige eiendeler skal pakkes ut fra nedlåste kriker og kroker, bilen må hentes og forsikres for hver gang og kjøleskapet er stort og tomt. Det mest spennende denne gang var imidlertid oppussingen som er blitt gjort i vårt fravær. Da vi kjøpte townhouse i 2014 var det litt slitt, men ikke uoverkommelig. Veggene var imidlertid grønne og heldekningsteppet (jepp, de har det her borte på utleiesteder for å bevare gulvene) var skittenbeige. Vi valgte lyse vegger, hvitt tak og mørk brunt teppe. Stilen i huset ellers er nemlig typisk det de kaller canadian west coast style, så det måtte passe til eksisterende design.



Vi ble veldig fornøyde med å snu om på fargene - nå lyse vegger og tak, med mørkt gulv hvor slitasje ikke synes så godt. Hvert år gjør vi noe nytt, så denne gang blir det utskiftning av noen møbler.



Soverommene har imidlertid fått lyse tepper. Regner med at leietakere ikke loffer inn der på slalåm-/snowboardsko, men man kan jo aldri vite... Det beste er likevel at alt føles så reint! Tak og vegger malt, nye tepper på gulv. Herlig!



Må innrømme jeg var temmelig spent før første turen på brettet med fullprotese i kne... Som vanlig i januar var det svært mye snø, heldigvis tørr deilig puddersnø og lite folk i bakken. Tenkte først bare å renne ned til begynnelsen av heissystemet for å ta bussen opp bakken og hjem igjen om kneet føltes ustabilt, men nei. Sådan gikk det ikke!




Muligens vanskelig å se glisene våre her, bildene ble tatt med dårlig mobilkamera, men jeg skal love de var tilstede! Tok den nye Blackcomb gondolheisen for første gang - flunkende ny av året - opp til midtstasjon (som tilsvarer hele gamle Wizard-stolheisen) og nøøøøøyt turen nedover i pudderet igjen. HERLIG !!! På skulderen min satt imidlertid fysioterapeut Gina og hvisket i øret mitt, så det ble med kun én tur idag. Jeg klarte faktisk å begrense meg, utrolig nok.

De følgende to dagene har vi fikset forsikringer, vært en tur i Squamish for å sjekke nye vinterdekk til Range Roveren, handlet og vært på kino og sett Aquaman. Ian har jobbet og jeg er igang med både fysioterapi-øvelser, påskegenseren 2019 i Cortina-mønster og flere bøker. Gårsdagen var imidlertid så flott at vi måtte ut en liten svipp igjen.



Naboen (som forøvrig er over 70 år og renner slalåm med ikke færre en to stk kunstige knær(!)) har tydeligvis leietakere med barn. Han her hilset på oss på vei ut i skianlegget. Bakken ligger like bak Ian der, gjennom porten, så vi har ikke direkte langt å gå for å komme oss ut i systemet.



Været var bare aldeles nydelig fantastisk. Selv om tåka har en tendens til å ligge som et lokk over landsbyen der nede så skinner som regel sola alltid fra skyfri himmel her oppe i høyden.



Til å være lørdag så er det heller lite mennesker å spore i løypene. Det er det fine med systemet her. Det er så aldeles svært at man aldri føler man renner i kø. Eneste stedet det er kø er rundt lunchtid på de store restaurantene som ligger oppe på toppene her.



En svært fornøyd Ian igår, og ser du nøye etter så sitter jeg og gliser som et råttent egg inni brilleglassene der. Økte nemlig på igår, og fikk meg 2 turer! Fysioøvelsene hjelper på, så her er det bare å skynde seg forsiktig. Ganske betryggende å vite at vi har nøyaktig 3 måneder igjen av oppholdet fremdeles ;-)

Søndag (idag) er det slappavdag for meg. Ian sitter i telefonmøter idag. Storkontraktoppstart imorgen mandag, så dette er intet hvilehjem.


.

3. september 2018

50-års tur til Haukeliseter

Vår gode venninne Helen ble 50 i februar, men da var jeg selvfølgelig emigrert til det store utland vest i fjellom. Med andre ord ingen direkte presang fra meg på dagen - men, Hilde og jeg gav en blåtur i gave istedenfor. Og den ble lagt til Haukeliseter i månedsskiftet august/september. Etter Helen var blitt bestemor for første gang (grattis gamlå!) og før jeg skulle operere kneet 7. september. Det skal noe til å få timet tingene, serru. Helgen, som var planlagt lenge i forveien kom, og med den - sol fra blå himmel! Jøss!



Før avreise hadde jeg tatt på meg ansvaret for både bil, tilhenger og ikke minst lunch! Uten mat og drikke går det dårlig med heltinnene. Så bilen ble pakket, Helen ble plukket opp på Gausel, Hilde ble tatt med fra Tananger - deretter UT PÅ TUR! :-)



Etter undervannstunneller og ferje var unnagjort var det dags for stopp. Her er to damer strålende fornøyde med serveringen. Siden en (jeg) måtte kjøre, så ble det alkoholfrie bobler på turen. Ikke helt godt mottatt, men - her skal man være solidariske! Flott rasteplass på vei nordover mot fjellheimen dette.



Vel framme på Haukeli blir det sykkelparkering with a view. Været er fremdeles strålende, så vi bestemmer oss fort for å tilbringe så mye av ettermiddagen og kvelden utendørs.



Her ser vi hvor vi KAN dra, men ikke hvor vi er... I hvilken retning ligger rommet vårt tro? Jo - retning Oslo! Høyre it is.



Vel installerte på rommet okkuperer vi et av de ledige bordene nede ved vannet. Alkholfrie bobler er byttet ut og roen senker seg over jubi-jentene :-)



Og som miljøbevisste blondiner vi er så går det selvfølgelig i resirkulerbare plastchampagneglass!



Jubilanten koser seg, og jammen har hun ikke både mobildekning og Facebook/Insta innen rekkevidde!



Kanoene ligger tilgjengelig for bruk på vannet, men idag holder vi oss på landjorda. Det skal tross alt sykles langtur imorgen, så vi må lade opp.



Nok bobler og godt selskap hjelper godt på oppladingen! Det blir en forsåvidt tidlig kveld på oss, for vi skal tross alt ut på tur, men vi får med oss en god middag i restauranten først.



Så er det dags for den store utflukten på hjul, og jubilanten finner fram til kartet. Istedenfor å sykle på stiene med utgangspunkt i Haukeliseter Fjellstue så blir vi anbefalt å sykle den gamle Haukelivegen. Noen kilometer med bilen langs hovedveien "hjemover" igjen og ned til høyre. Helen tar ansvar og sjekker kartet. Vi har vært på tur før!



Gamle Haukelivegen er en grusvei som slanger seg langs vann og oppover i høyden. Her er vi foreløpig i "lavlandet". Friske damer på tur!



Der ingen skulle tru at nokon kunne bu...



Er det ei strand vi ser der nede? Kan vi spise nå? Har vi syklet langt nok til å drikke litt vin? Bobler? PAUSEEEEE!




Det var definitivt ei strand, sandstrand til og med. Herlig rasteplass!


 


Vi ble alle fascinert av matpapiret fra Haukeliseter Fjellstue. Det er Turistforeningen i Norge det, med eget matpapir :-)



Nå er det mattid, trykk te håls, adle ska få :-)) Det er ihvertfall ingenting å si på verken utstyr eller mat. Om turen ble noe i korteste laget så får det være. Vi koste oss ihvertfall storveis!




Et tydelig bevis på at høsten er rett om hjørnet...



På vei tilbake hilste vi på disse to typene her. Og et annet 50-års kalas. De hadde satt opp camp INNI tilhengeren på en trailer! Det glemte jeg helt å ta bilde av. Noe absurd det hele, men morro hadde de det lell.



Etter endt sykkeltur som forløp uten uhell, med nok mat og drikke og uten å sykle oss bort i fjellheimen så satte vi opp camp nede ved Haukelivannet igjen. Idag er det mye mer folk å se, og Haukeliseter Fjellstue er faktisk fullbooket for natta. Turistforeningen OG SUS i Stavanger har nemlig utflukt hit denne helga. Godt vi var tidlige og fikk godt "bord" :-)



Man har det ikke mer morro osv...



Og da det ble for kaldt for badehetter... ja da kom luene fram. Disse gjorde seg unektelig mye bedre her på fjellet enn sist vi brukte dem, på vintattel innomhus...



Men når noen kler på seg, er det jo alltid noen andre som kler av seg... Her traff vi nemlig tantå på tur! Hun er med SUS på sprekinghelg. De har vært på laaang fottur i fjellet (sånn ca 10 timers) og hun var klar for bading... BRRRR!!...



Etter endt "svømmetur" var det godt med noe varmende i koppen. Varme ører hadde hun ihvertfall :-)



Bare fordi... sauen Shaun :-)



Så var det dags å feire jubilanten! Siden vi nå engang var på fjellet, og 50-åringen selv nektet å kle seg ut i prinsessekjole med tiara - som egentlig var planen til Hilde og meg - så måtte vi finne på noe annet som stakk seg "litt" ut, i det minste. Så - den blåkledde ble påkledd ballonger, matchende sådanne. Det skulle da være noe stil :-)



Vel inne på fjellstua fikk vi okkupert oss et eget "langbord" som Hilde og jeg pyntet mens Helen stod på utstilling med ballongene. Jo Helen, du SKAL være ballongtrekkplaster i egen 50-årsdag!! Fornøyd med ballonger og kort og bordpynt ihvertfall ;-)



Vi ble "noe" trøttere etterhvert som den friske lufta gjorde sitt (les: oppholdet ute langs bordene ved Haukelivannet begynte å "virke"). Hodet siger lavere, men jubilanten holder koken enn så lenge!



Til slutt ble Helen lagt på lalling og fikk ballongpynt i leselampen. Helt til HMS-Hilde fikk øye på utsmykningen og tok den ned. Det siste vi skal gjøre er ihvertfall å brenne inne, hallo!




Etter en god frokost og pakking av rommet måtte vi få med oss den siste fjellufta før vi snudde nesa mot byen igjen. Vi fikk tid til en liten tur langs Haukelivannet, denne gang til fots.



Kneet mitt har nå gjort sitt, og etter 52 år å dra rundt på denne kroppen så var dette siste turen for mitt vedkommende. Om akkurat 1 uke står kneprotese på planen, så denne turen er historisk!



Været er grått, men likevel flott og vindstille.



Derfor snur vi alle tre rumpa til Haukeliseter Fjellstue, men er enige om at det har vært en flott tur!



.

3. juli 2018

Kanotur til Vassbotnen

Med ny kano og bare sol i sikte den første uka i juli så planlegger vi vår første overnattingskanotur. Den store utflukten skal gå til Vassbotnenvatnet i Forsand Kommune. Ikke lang isolert sett, men skal vi nå inn til Vassbotnenvatnet må kanoen bæres/evt trilles, med pikk og pakk, sovepose mat m.m. Det kan jo bli en utfordring, men den som intet våger osv...


Vi får parkert praktisk langs Eianevatnet, men det er da svært så mye ting og greier vi må ha med da. Spørsmålet er jo - får vi plass i kanoen?



Joda, det går greit med både telt, mat, mann og mus, og det er ingenting å si på været. Det er aldeles nydelig og ikke minst varmt!



Eianevannet er nydelig, og uten mennesker. Det er som å padle alene på fjellet langt fra nærmeste sivilisasjon, men så er vi bare 10 min hjemmefra med bil :-)



Her er det noen som koser seg :-)



...og etter en fiin padletur havner vi i andre enden av Eianevannet. Her har jeg vært på fottur tidligere og vet at det er et lite stykke OPP til neste vann. Heldigvis har jeg en praktisk anlagt samboer, så han har anskaffet hjulunderstell til kanoen. Oh yes. Dette kan faktisk gå bra!



Vi løfter kanoen over på hjula og laster den igjen med pikk og pakk. Vi finner imidlertid ut etter et par hundre meter at det nok er best å bære ryggsekkene først opp til Vassbotnenvanet før vi tar kanoen. Den ble noe uhåndterlig fullastet på hjul i oppoverbakke. Noe høyt tyngdepunkt...


Men opp kommer vi med alle løse deler...



...og finner DEN idylliske campsiten for teltet vårt. Helt nede ved et blankt og stille Vassbotnvatn...



Vi må jo bare ut på en liten padletur på vannet før det skumrer så altfor mye. Det er altfor pent å la være.



Jeg sitter foran og padler og knipser bilder. Ian sitter bak og fisker med fluefiskestanga si. Ikke akkurat en bombe.



Campsiten vår ser enda mer idyllisk ut fra vannet. Og her er det heller ingen andre mennesker, bar en skokk med sau som går og gresser 1 km borte langs vannet. Jeg får håpe de er stille i natt...



Picture perfect... så vi spiser kveldsmaten nede ved vannet, og leser til kvelden senker seg.



Morgenen etter - og det er like vakkert!



Jeg tror dette er det flotteste stedet jeg noen gang har satt camp!



Ikke en krusning på vannet - sukk...



Hadde det ikke vært for at vi får middagsgjester ikveld - Bodil og Jan Willem - så hadde vi nok overnattet en natt til ved Vassbotnen. Istedenfor så vender vi nesa nedover mot Eianevatnet igjen. Turen nedover går mye kjappere med kanoen på hjul, men vi bærer likevel ryggsekkene først.



Den nye kanoen er en suksess! Lett å padle, lett å håndtere og samtidig forbausende stabil. Det var ikke lite vi dro med oss på tur, og likevel var det plass til mer. Godt å vite!



Før vi satte kanoen på biltaket i enden av Eianevatnet så tok vi oss tid til en liten sightseeing langs solsiden. Her var det flotte vannliljer og stille vann. Det blåste faktisk opp litt på veien tilbake, men turen gikk greit likevel - og det blir ikke siste overnattingstur med kano. Det er garantert!


.